HATETS SPRÅK

HIMMLERS FØDSELSDAG av Thomas Bernhard

Premiere Det Norske Teatret 18.10.12 Scene 3.

Med Ståle Bjørnhaug, Gjertrud Jynge og Britt Langlie.

Regi: Morten Borgersen. Oversettelse: Jon Fosse.

Bakgrunnen for at Thomas Bernhard skrev stykket var skandalen rundt Baden Wurtembergs ministerpresident, Hans Filbinger, som måtte gå av i 1978. Etter at hans nazifortid ble avdekket hvor han var involvert i 4 døds-dommer.

Scenen er barndomshjemmet til søsknene Høller. Rettspresident Høller var tidligere SS offiser og nestkommanderende for Heinrich Himmler i kon-sentrasjonsleiren. Etter krigen levde han i dekning i 10 år ved hjelp av nett-opp Himmler som ga ham et falsk pass og et skjulested. Etter 10 år var det var det ingen som oppdager noe og han fikk han en høy posisjon som rettspresident og dommer.  Nå skal han pensjoneres etter snart 30 år. Hvert år feirer han Heinrich Himmlers fødselsdag den 7 oktober.

I  første akt venter de to søstrene på broren. Vera stryker tøyet hans, Clara stopper strømpene. Mens de diskuterer tjenestepiken og avdekker hatet til hverandre.
I andre akt kommer Rudolf hjem. Han har blitt overfalt av noen jødiske gutter, men har fått stanset utbyggingen av en giftfabrikk utenfor huset deres, nettopp slik Himmler også gjorde for førti år siden.
I tredje akt feires fødselsdagen med Rudolf i uniform. Vera og Rudolf ser på bilder fra krigen. Vera spiller Beethoven og Rudolf legger ikke bånd på seg denne kvelden. Men til slutt går det ille.

« Kunsten er å ikkje heilt drepa den ein hatar, men stendig å pina han, men ikkje heilt drepa han.»

 Stykket avdekker et samfunn som ikke har tatt et fullstendig oppgjør med slike politiske holdninger, men isteden latt folk stige mot toppene i samfunnet. Dette er et hatets språk hos Bernhard hvor sannheten er som gift.
Dette er også et oppgjør med det å ikke ta et oppgjør, jevnfør Thomas Bern-hards gjennomgående skriveprosjekt.

«Ein må vera på vakt. Alltid vera mistenksam mot andre menneske, gjennomskoda alt.

Motsetningen mellom søsknene er klar. Rudolf elsker Vera, men hater Clara. Vera hater men beundrer Clara. Vera elsker Rudolf. Clara synes de begge er gemene. Men hun er avhengig av dem.
Faren med disse menneskene og deres univers ligger i deres fundamen-talisme, i deres «skråsikkerhet», deres skadethet og deres hat.

Og på et vis en idealistisk ondskap i den tro at de gjør noe godt og riktig, i tillegg til forakten for svakhet som var et kjernepunkt i nazismen.

Menneskehetens problem er ikke overskudd av aggresjon sier filosofen Lars Fr Svendsen, men underskudd av refleksjon som gjør at vi aksepterer og deltar i det onde.

Stirrer man lenge nok inn i avgrunnen, stirrer avgrunnen inn i deg ( Nietzsche, sagt av prof .Vetlesen i forb. med rettsaken)

Dette er et forfrossent og avstengt mausoleum hvor fortiden er best og for-andring farlig. Det er et selvvalgt fengsel som ingen kan forlate eller vil forlate. En varetekt.

Teksten speiler ikke virkeligheten, den protesterer mot virkeligheten og holder den unna. Det er noe Beckettsk og Ionescosk over disse tre personene og landskapet deres.  Latteren med avgrunnen som klangbunn.

De venter. Venter på en tid da man kan feire Himmlers fødselsdag i full åpenhet eller de venter på en tid da alt er slutt. Ritualene deres er forsøk på å overleve. De sitter fast i nettet. Spreller, men sitter fast. 

  « I kvar og ein er det ein brotsmann, ein må berre få auge på han.»