HURRA FOR UFORUTSIGBARHETEN

2012 er året og sannelig er det snart slutt.
Ingen år er like heldigvis, men det gjelder å gripe dem mens de holder på. Så ofte som mulig. 2012 har vært uforutsigbart for meg. Jeg tenker at jo eldre du blir, jo bedre har du av å møte en del ufor-utsigbarhet. Fordi det er så lett å falle ned i sedvanlige rutiner og allerede tenkte tanker.
Anna Karenina på Riksteatret var en spennende reise og en utrolig flott arbeidsperiode med Riks-teatret, teamet og skuespillerne. Ikke minst i møtet med publikum rundt i landet. Du blir virkelig ydmyk av alle de kulturinteresserte menneskene der ute som er så sultne på opplevelser og tankegods. Innbefattet alle kulturkjerringene og gudskjelov for dem.
Og neste år skal vi til Vladivostok og gjøre Anna Karenina på nytt med russiske skuespillere på Gorkyteatret. Mer eksotisk kan det vel ikke bli.
I mars kom boken min, Jeg har arvet en mørk skog. Det var skummelt og fantastisk. Fine møter med publikum rundt i landet, opplesning og samtaler. "Grillet" av Finn Skårderud på Litteraturhuset i Oslo og på Den Nationale Scene i Bergen og av Gina Winje i Skien. Anmeldelsene har vært generøse og kloke. Salget er bra. Hva mer kan du forvente? Men det er utfordrende med å være i gang med bok nr. 2. nå
Det å dra i exil har jeg aldri gjort før. Eller overvintre i et fremmed land kand det jo også kalles. En liten landsby med utsikt over Middelhavet mellom Nice og Cannes mens vinteren legger seg hjemme.
De har god tid her nede. Du får værsågod vente til den foran deg på supermarkedet har gjort seg helt ferdig og skal gå. Når noen feilparkerer venter alle til vedkommende dukker opp, dog til en livlig diskusjon. Bussen går ikke før alle er på og har hilst på hverandre. I begynnelsen merket jeg det norske uhøflige stresset komme. Til jeg innså at dette har jeg bare godt av.
Det er ikke helt som i Paris her. Familien er det store viktige symbolet og flere steder har det vært demonstrasjoner mot ekteskap mellom samme kjønn og adopsjon. Ikke rart Le-Penn familien har mange tilhengere i sør. Men jeg fikk faktisk drosjesjåføren på glid forleden. Kan hende det kom av at hun hadde ekstrajobb med å skrive kort til julenissen fra barna og deretter svare dem fra ham. Sånt kan jo mykne opp.
Jeg nevnte den hotteste sakene i Norge for tiden, en voksen mannlig politiker og en ung kvinne. Skuldertrekk igjen, det er da ikke så rart. Omvendt derimot. Jeg kommer på Sossen Kroghs historie fra år tilbake: " Du vet det at på torsdagene i Paris setter husmødrene poetetene på litt senere for da har mennene vært hos elskerinnen sin."
Verden er mangfoldig heldigvis.
Det har regnet og blåst i tre dager. Ekstremvær sa folk. Vanlig norsk regnvær tenkte jeg. Hva med klimaet? De trekker på skuldrene, her sorterer de ikke søppla en gang. Vi får håpe klimaet kan få noen gode nyheter i 2013. Fysioterapeuten min spurte forresten om vi hadde isbjørn i Norge, dog ikke i gatene.
Å reise et nytt sted gir uforutsigbarhet. Å bo et nytt sted over tid det samme. Du har ikke kontrollen lenger. Du må finne ut på nytt, ta nye avgjørelser og ta feil. Erfare kort sagt. Det er ganske sunt og ganske lærerikt. Franske verb er dessuten ingen spøk. Men jeg fikk bestilt lokalavisen på døren.
Ha et fortsatt godt år og gled deg til 2013. Au revoir. 

HATETS SPRÅK

HIMMLERS FØDSELSDAG av Thomas Bernhard

Premiere Det Norske Teatret 18.10.12 Scene 3.

Med Ståle Bjørnhaug, Gjertrud Jynge og Britt Langlie.

Regi: Morten Borgersen. Oversettelse: Jon Fosse.

Bakgrunnen for at Thomas Bernhard skrev stykket var skandalen rundt Baden Wurtembergs ministerpresident, Hans Filbinger, som måtte gå av i 1978. Etter at hans nazifortid ble avdekket hvor han var involvert i 4 døds-dommer.

Scenen er barndomshjemmet til søsknene Høller. Rettspresident Høller var tidligere SS offiser og nestkommanderende for Heinrich Himmler i kon-sentrasjonsleiren. Etter krigen levde han i dekning i 10 år ved hjelp av nett-opp Himmler som ga ham et falsk pass og et skjulested. Etter 10 år var det var det ingen som oppdager noe og han fikk han en høy posisjon som rettspresident og dommer.  Nå skal han pensjoneres etter snart 30 år. Hvert år feirer han Heinrich Himmlers fødselsdag den 7 oktober.

I  første akt venter de to søstrene på broren. Vera stryker tøyet hans, Clara stopper strømpene. Mens de diskuterer tjenestepiken og avdekker hatet til hverandre.
I andre akt kommer Rudolf hjem. Han har blitt overfalt av noen jødiske gutter, men har fått stanset utbyggingen av en giftfabrikk utenfor huset deres, nettopp slik Himmler også gjorde for førti år siden.
I tredje akt feires fødselsdagen med Rudolf i uniform. Vera og Rudolf ser på bilder fra krigen. Vera spiller Beethoven og Rudolf legger ikke bånd på seg denne kvelden. Men til slutt går det ille.

« Kunsten er å ikkje heilt drepa den ein hatar, men stendig å pina han, men ikkje heilt drepa han.»

 Stykket avdekker et samfunn som ikke har tatt et fullstendig oppgjør med slike politiske holdninger, men isteden latt folk stige mot toppene i samfunnet. Dette er et hatets språk hos Bernhard hvor sannheten er som gift.
Dette er også et oppgjør med det å ikke ta et oppgjør, jevnfør Thomas Bern-hards gjennomgående skriveprosjekt.

«Ein må vera på vakt. Alltid vera mistenksam mot andre menneske, gjennomskoda alt.

Motsetningen mellom søsknene er klar. Rudolf elsker Vera, men hater Clara. Vera hater men beundrer Clara. Vera elsker Rudolf. Clara synes de begge er gemene. Men hun er avhengig av dem.
Faren med disse menneskene og deres univers ligger i deres fundamen-talisme, i deres «skråsikkerhet», deres skadethet og deres hat.

Og på et vis en idealistisk ondskap i den tro at de gjør noe godt og riktig, i tillegg til forakten for svakhet som var et kjernepunkt i nazismen.

Menneskehetens problem er ikke overskudd av aggresjon sier filosofen Lars Fr Svendsen, men underskudd av refleksjon som gjør at vi aksepterer og deltar i det onde.

Stirrer man lenge nok inn i avgrunnen, stirrer avgrunnen inn i deg ( Nietzsche, sagt av prof .Vetlesen i forb. med rettsaken)

Dette er et forfrossent og avstengt mausoleum hvor fortiden er best og for-andring farlig. Det er et selvvalgt fengsel som ingen kan forlate eller vil forlate. En varetekt.

Teksten speiler ikke virkeligheten, den protesterer mot virkeligheten og holder den unna. Det er noe Beckettsk og Ionescosk over disse tre personene og landskapet deres.  Latteren med avgrunnen som klangbunn.

De venter. Venter på en tid da man kan feire Himmlers fødselsdag i full åpenhet eller de venter på en tid da alt er slutt. Ritualene deres er forsøk på å overleve. De sitter fast i nettet. Spreller, men sitter fast. 

  « I kvar og ein er det ein brotsmann, ein må berre få auge på han.»